Till startsidan! Om denna sida Skicka in din berättelse! Bli prenumerant! Stöd oss! Länkar
 
 
C   -   Cancer   -   Norsk professorTill användarberättelser - startsida
A | B | C | D | E | F | G | H | I | J | K | L | M | N | O | P | Q | R | S | T | U | V | W | X | Y | Z | Å | Ä | Ö
 
 
Norsk professor
Datum inkommen: 2011-11-10
Symptom/besvär: Cancer, Tarmproblem
Produkter/behandling: Koständring - allmänt, Iscador, Amygdalin, Kosttillskott - allmänt

Et annerledes kreftforløp

For snart tre år siden fikk jeg diagnosen rectumcancer og ble anbefalt strålebehandling, cellegift og rectumamputasjon. Jeg avslo det siste, og undres over legenes skråsikkerhet, manglende nysgjerrighet på alternative behandlingsmåter og elendige kommunikasjon.

25. mars 2008 fikk jeg diagnosen rectumcancer av typen adenokarsinom helt distalt på venstre side. På St. Olavs hospital ble jeg anbefalt preoperativ bestråling fra 13. mai til 16. juni, cellegift, og operasjon 4. August med amputasjon av rectum, permanent utlagt tarm og fjerning av lymfekjertler. Jeg aksepterte bestråling og cellegift, men takket nei til operasjonen, da svulsten i slutten av juli allerede var kraftig redusert i størrelse. Dette var nok den viktigste årsaken til min uvilje mot operasjonen. Det kan også ha vært av betydning for denne beslutningen at min fetter så vidt overlevde samme operasjon fem år tidligere etter ca. 20 dager
i respirator og at min mor døde under tilsvarende operasjon for ca 35 år siden.

3. april 2008, seks uker før behandlingen ved St. Olavs hospital kom i gang, startet jeg behandling hos min privatlege med amygdalininjeksjoner intravenøst, kostendring og kosttilskudd, senere også med injeksjoner av Iscador. Familien hade fra før god erfaring med legen vår og hans behandlingsmetoder, og det var naturlig å gå til ham for hjelp i denne situasjonen også. Han anbefalte meg aldri å si nei til behandling ved St. Olavs hospital. Det var mitt valg å avslå operasjonen. Men jeg opplevde hans støtte som spesielt verdifull fordi kommunikasjonen med fagpersonell på sykehuset fungerte dålig. Det var ingen trygghet, jeg fikk aldri noen ansvarlig lege, og den ”faste sykepleieren” så jeg bare én gang. Det var nye personer å forholde seg til ved hvert besøk. Også kommunikasjonen mellom avdelingene ved sykehuset var elendig.

29. september 2008 hade min kone og jeg en samtale med en overlege på St. Olavs hospital som forsøkte å overtale meg til operasjon og sa jeg ville dø om den ikke ble gjennomført. Hun la ikke skjul på at operasjonen var stor og brutal og kunne gi ettervirkninger samt at min livskvalitet ville bli forringet. CT 17. oktober og MR 23. oktober 2008 viste at primærsvulsten ikke lenger lot seg påvise. Det var heller ikke tegn til spredning, ingen lymfeknuter var angrepet. Jeg stiller meg spørsmålet: Hvis det er normalt at en slik svulst går tilbake etter behandling med cellegift og stråling, hvordan kunne legen være sikker på at jeg ville dø uten operasjon?

Jeg undrer meg også over at ingen behandlingsansvarlige spurte hva jeg hade fått av behandling utenfor sykehuset. Jeg er overrasket over skråsikkerheten kombinert med det totale fravær av faglig nysgjerrighet.

Det er selvsagt umulig å bevise at det ikke er den preoperative strålingen og cellegiften som har ført til denne suksesshistorien. Jeg er imidlertid svært glad for å være en 73-åring med god helse og hele kroppen i behold.

 
Copyright © 2000-Talets Vetenskap  |  Webredaktör